Undertegnede er født i 1961 og har vokst opp i Oltedal i Gjesdal kommune. Oltedal er en bygd med ca 600-700 innbyggere. Det var en del hunder i bygda. En del blandingshunder men også en del renrasete hunder. Alle i bygda kjenner hverandre og det var derfor også naturlig at en ble kjent med hundene til de forskjellige. Det var veldig vanlig at folk erstattet hunden sin med samme rase etter hvert som de døde. Flere familier hadde fuglehunder som pointer, engelsk setter og spaniels. En familie husker jeg hadde en gul labrador som ble kalt Katja.  Nærmeste nabo hadde samojeden Leika. Så hadde vi også en noen vilter og til dels bjeffende King som var av rasen Dalmatiner. Kontordamen på Gjesdal Spinneri AS hadde den meget mektige skotske terrieren Athos.  Det var noen flere som hadde schäferhund og langhåret collie. Det var de sistnevnte rasene jeg var mest fascinert av på den tiden.

*

Når familien reiste på skiturer til Hunnedalen var det alltid spennende å få se nye hunderaser som var med eierne på skiturer. I en av hyttene i Hunnedalen var det bundet en stor og kraftig schäfer hannhund som jeg en gang klarte å oppnå veldig fin kontakt med. Eierne til denne viste seg senere å bli mine svigerforeldre. De hadde bildet i albumet som vi over 20 år senere gikk igjennom. Svigermor husket episoden med denne gutten som ikke ville forlate kontakten som ble oppnådd med hunden hennes.
En eldre nabo hjemme hadde hver sommer besøk fra Oslo av sin sønns familie. Datteren i familien hadde en hunderase som jeg også ble betatt av, nemlig Riesenschnauzeren.
De fleste hundene husker jeg som veldig sosiale og omgjengelige individ.

*

I 1970 fikk jeg endelig min egen hund. Det var ikke snakk om å få kjøpt seg schäferhund eller collie så det ble en gårdhund som var blanding med buhund og elghund ble det sagt. Han lignet veldig på buhund. Det var en hannhund som ble kalt Truls.. Samme navn som en av mormor og morfars hunder var blitt kalt og som jeg hadde hatt mine aller første barneår sammen med på Rubbestadneset. Truls var en utrolig sprek og spretten hund som fikk bli med overalt. Han var imidlertid en veldig dominant hannhund som raskt kom opp i problemer med andre hunder av samme kjønn. Han hadde også noe problem med å akseptere mindre barn.
Avlutningen på vårt forhold var rimelig opprivende. Da han hadde bitt en av nabojentene ble han sendt tilbake til gården vi hadde fått han fra. Jeg var ca 12 år og syntes dette var utrolig urettferdig. Jeg mente jo at det ikke var hans feil.

*

Etter denne episoden var jeg helt klar på at neste hund skulle være barnevennlig. Da min yngre bror hadde startet å mase om å få være fôrvert for en av Solveig Næss, Solenes Kennel, sine hvite pudler, ble det satt inn ett alvorlig trykk på å få kjøpt seg egen rasehund.

Jeg hadde ikke sett noen golden retrievere, men en søster av en venninne til min mor hadde kjøpt en slik en. Da denne søsteren var på samme alder som meg fant jeg ett godt argument til at det nå var på tide å få seg en renraset hund. Jeg slo opp i en hundebok for å lese noe mer om golden retriever. Ut fra bildet likte jeg den godt. Jeg syntes den var mye finere en labrador, som jeg ikke var så imponert av i starten. Punktet om at rasen var barnevennlig var imidlertid ett av de momentene som gikk kraftigst inn. Foreldrene mine skulle jo overbevises. De likte jo heller ikke av vi måtte returnere Truls. Schäfer var bare ikke aktuelt da de selvfølgelig hadde hørt om noen negative enkeltepisoder av den ellers utrolig flotte rasen. Jeg fikk aksept for å reise til Finnøy for å se på 9 golden valper.

Jeg var over the moon.  Jeg hadde firet på to ting for å få til dette. Det første var rasen det andre var kjønnet.  Det var 3 tisper å velge i. De var alle forholdsvis lyse. Det var noen mørkere gylne hanner som jeg siklet litt mer på men tispe var bestemt. Slik kom Jackie til Oltedal i 1977. Hun var første golden i dalen. Dermed hadde jeg opparbeidet en ledende spisskompetanse på dette helt fra begynnelsen. Ingen visste mer om golden enn jeg, ihvertfall ikke i Oltedal.

*

På en tur til Sandnes traff jeg Knut Sæland. Knut Sæland hadde golden tispen Lady med seg og vi fikk umiddelbart kontakt. Han fortalt om egen raseklubb som nylig hadde stiftet egen avdeling i Rogaland året før. Førstkommende søndag skulle de utstillingstrening. Jeg møtte selvfølgelig opp og fikk se flere voksne golden på samme tid. Jeg var fanget. Jeg ble aldri god igjen.

Instruktøren motiverte meg utrolig med å trekke frem den gode kontakten Jackie og jeg hadde. Det ble at vi prøvde oss på utstillinger. På den første utstillingen dømte Tore Edmund og vi ble nr 2 i klassen. Nå skulle landet erobres. Espeland fikk haiket seg til NKK i Bergen sammen med Rolf og Bjørg Høie og deres labradors. I Bergen skulle dommeren  Knut Sigurd Wilberg skulle avgi sin dom. Det endte med en blå. Jeg kunne jo valgt å si at denne dommeren ikke hadde peiling. Jeg var imidlertid enig i kommentarene hans Det som imidlertid var verdt hele turen for meg var å få se de berømte championene Ch Spervikbuktens Philip, Ch Fairwoods Phoenix og Ch Styal Scimitier. Tenk å få se disse meget avbildede hundene på denne tiden. De var bare så utrolig flotte i mine øyne. Spesielt Spervikbuktens Philip fikk en ekstra stjerne hos meg. Han hadde jo blitt mestvinnende golden i Norge samt vunnet Best in Show på Sjølyst. Han kunne bare ikke slås i mine øyne. Eieren Turi Olsen var en av Norges få autoriserte dommere for rasen som hadde rasen selv, i tillegg eide hun faktisk far til Jackie: Leo of Lindys. Så hun var klart en meget kompetent person i mine øyne.

Senere fikk Jackie flere 1 premier uten noe mer. Hun hadde imidlertid vært med meg på denne fasen det var å introdusere med i en helt annen verden.

*

Noen måneder etter at Jackie ble født hadde Olav Dalaker, kennel Camcas, i Oslo ett nytt kull på sin engelsk importerte tispe Cassata of Camrose. Tispen hadde i ett tidligere kull født to storvinnere i Ch Camillo og Ch Cachou. I denne repetisjonsparringen med Ch Camrose Voravey til Grete Sofie og Eivind Mjærum ble det født to tisper jeg fikk en del med å gjøre.

Karl Th Bersagel i avdelingen fikk Ch Camcas Diana Delight og Øysten Berg i Vanse fikk

Camcas Delilah. Både Karl og Øystein motiverte meg i min interesse for rasen. Begge hadde klare mål på hvordan de ønsket at hundene skulle se ut og det var kjekt å ha noen å mene noe sammen med. I tillegg må jeg nevne Børge Rosland som alltid spurte meg hva jeg synes om den og den. Hvem han skulle parre med osv. Jeg syntes jo det var kjekt at vi sammen kunne prøve å få en bedre kvalitet til å konkurrere mot de beste på østlandet.

Siden Jackie fikk middels HD var det aldri aktuelt å parre henne. Det var like godt. Hun var en snill hund men noe reservert av karakter. Derfor stimulert dette rådgivningsarbeidet meg i forhold til å sette seg inn i avlsproblematikken. At jeg i tillegg foreslo dyre inseminasjon forsøk både fra England og Sverige betydde jo ikke så mye for meg. Det kunne jo lett ha blitt vellykket..

*

Det var på en av våre mange felles turer at jeg første gang havnet på Mjærumhøgda. Karl hadde solgt en av Dianas valper til Grete Sofie og vi hadde fått audiens til å komme oppom før spesialutstillingen i Fredrikstad i 1980. Jeg visste omtrent navnet på alle som bodde på Mjærumhøgda men hadde aldri vært der. Ett nylig stjerneskudd, Mjærumhøgda’s Etascha, hadde nylig vunnet rasens tredje Best in Show på NKK. Det var stort å få se denne tispen komme inn i stuen og Grete stilte henne opp for oss 3 rogalendinger. Hun var tydelig stolt. Han som satt i sofaen og såg var ikke mindre beæret. Så viste hun oss den ene etter den andre: Lucius, Magic Man, Likely Lad, Camillo, Natascha, Tudina, Maritza, Star Efii, Olivia, Voravey. Jeg forlot området totalt beruset av inntrykk.

*

Med Jackie prøvde jeg ut de fleste aktiviteter som lydighet, jakttrening, spor og bruks. Jeg holdt sammen med bl.a Sigmund Loen flere dressurkurs. Klubben spanderte flere kurs på oss som instruktører bl.a  med tjenestehundmannen Lidvin Larsen, hundepsykologen Anders Hallgren. Jeg var aktivt med i klubben både som lydighetsintruktør, utstillingskomitearbeid og styrearbeid.  Torbjørn Aasheim hadde eget kynologikurs som jeg husker som meget interessant for meg. I tillegg fikk jeg også delta på ett interessant seminar med Per Erik Sundgren i Kristiansand.  Alt klubbarbeidet gjorde nok sitt til at jeg i militæret ble plukket ut til å få avtjene verneplikten på Forsvarets Hundeskole i Drøbak.

Her ble jeg i over ett år. Vi fikk lært mye om bruksarbeid. Samtidig med verneplikten kom forutsetningene for en god kontakt med Mjærumhøgda i en gunstig situasjon.

Grete reiste mye på hundeutstillinger og stilte alltid ut mange hunder om gangen. Jeg hadde fri i helgene og fikk bli med som handler over alt i Norge og Sverige.  Å få innblikk i denne familiens hundeliv har vært og vil alltid forbli ett sterkt inntrykk for meg. Så utrolig ambisiøs og arbeidskrevende innsats som Grete Sofie utført på denne tiden hadde jeg aldri trodd var mulig. I tillegg fikk hun miljøtrent, luftet og aldri skitt i hundegårdene. Selvfølgelig hjalp både Eivind , unger og hjelpere til, men pådriveren var uten tvil Grete Sofie. Senere gikk vi vel over til å kalle henne Great Sofie og det med rette. Maken til energibunt og maken til erfaring med ting og tang som kan skje både når det gjelder sykdommer og avl kommer aldri jeg til å oppleve. Jeg savner henne veldig som kilde til påfyll av motivasjon når tingene går litt på tverke.

*

Etter endt 1.gangs tjeneste i mars  ble jeg boende på Mjærumhøgda inntil jeg startet studier i Rogaland på høsten. Mens jeg var på Mjærumhøgda ble jeg også godt kjent med Kari og Kjell Haug, Kennel Carienas. De hadde Golden, Flat og Clumber. Jeg ble ganske facinert av Clumberen, og bestillte meg en fra Carienas neste kull. Da jeg flyttet hjem sa jeg at jeg hadde bestilt en av de styggeste rasene som fantes. Mine foreldre visste ikke helt hva de forventet men de syntes i hvert fall ikke Jeppe var stygg. En utrolig spesiell hund. Utstillingskarrieren startet også med ham noe smått. Trodde jo at når det bare var en i rasen ville alt gå glatt til gruppebedømmelse. Mulig vi kunne innkassere noen sensasjonelle gruppeseire med riktig bekledning. Vidar Grundetjern hadde dukket opp i Rogaland da jeg returnerte hjem etter Mjærumhøgda perioden. Han hadde anskaffet seg basset og hadde de samme intensjoner.

Det var med en viss grad av sørgmodighet at vi begge ikke fikk benyttet våre dresser til opptreden i grupperingen ved BSBK sin utstilling i Grieghallen høsten 1983. Dette utelukkende pga to dommere som ikke fant Jeppe og Håkon verdige til sine CK.

Jeppe kom imidlertid sterkt tilbake med bl.a to ganger Best in Show og gruppeplassert på NKK. Da han i tillegg fikk godkjent anleggsprøve som prøvens beste hund samt CACIB i Sverige var han Internasjonal champion.

*

Året etter Jeppe kom til Oltedal kom også Ch Mjærumhøgda’s Dominique ( Debbie). Hun var født hos Bertha Junker i Grimstad som eneste tispe i kullet. Hun ble nesten 13 år og deltok på en veldig prosess i mitt liv. Fra vi flyttet hjemmefra til min ungkarsbolig på Lomeland, for så å bli kjent med min kjæreste og senere kone Kristine, deretter nok en flytting til Ålgård. Nå hadde det i tillegg kommet 2 gutter inn i familien. Debbie taklet det hele med den største selvfølge. Hun elsket guttene, slik alle hennes valper også har likt barn fra første stund.

Hun hadde absolutt de avgjørende egenskapene som var den viktigste årsak til at denne rasen ble valgt av meg. Høydepunktet i Debbies utstillingskarriere kom i 1985. Hun ble beste tispe av til sammen 115 stk for dommer Ron Bradbury ( Nortonwoods). Da jeg samme dag handlet hennes halvbror Ch Mjærumhøgda’s King Xor til Cert for dommer Joan Tudor ( Camrose) var dagen bare helt uvirkelig.  Det er det som gjør utstilling så fascinerede for oss som er bitt. En kjenner opplevelsen årevis etterpå. Det er over 20 år siden og sitter enda som det var i går.

*

Nå først startet egentlig mitt oppdrett av rasen. Debbie hadde 3 kull fra 1986. Det var ingen hoftemessig suksess. Hennes datter Clugold’s Artemis  (far Zenana’s Follower)viste seg imidlertid å være en sterkere produsent av hofter enn sin mor. Igjennom hennes to døtre Ch Porky’s Easy Come Easy Og og Børo’s Cindy etter henholdvis CH Mjærumøgdas Top Hit og Ch Shanlimore Baronet fortsatte vi med Zenana kennelnavnet.

Som dere ser av ovennevnte kennelnavn var det litt rot i begynnelsen. Det startet med Clugold (clumber og golden). De videre planer inkluderte ikke clumbere så jeg var ikke helt fornøyd med navnet. Mitt annet valg på søknad om kennelnavn til NKK ble derfor tatt i bruk. Dette var Porky etter en ungdomsfilm av noe mer tvilsom karakter. Vidar elsket å fremheve dette unike kennelnavnet i enhver situasjon som jeg egentlig håpet å virke seriøs i.

Da Øystein Berg tilbød meg å ha Zenana’s Ma Michelle i en periode for ustilling og avl, bestemte jeg derfor å fortsette med hans navn. Øystein hadde i grunnen sluttet av  med aktivt hundehold. Jeg kjente jo godt til disse linjene og hadde til dels stilt ut en god del av hans hunder.

*

På den tiden Lisa ( Ma Michelle) kom til oss var det også kommet en annen rase inn i mitt/vårt liv. Etter en ringsekretærtjeneste for Knut Sigurd Wilberg i Egersund i 1987 kom vi inn på diskusjon om rasen Riesenschnauzer. De hadde en kraftfull hannhund som de skulle selge. Ulf Bråthen , Kanix partner, skulle egentlig ha den til Norge men hadde ikke anledning likevel. Jeg tok en rask beslutning om å prøve meg på en etterlengtet brukshund.

Nuch Kbsg Sandridge Michael og Kanix  kom til Lomeland og mine goldens. Han var en utrolig kjekk og grei hund. Stor , stødig, flotte bevegelser. Kjempeflink å passe ungene.

Han vant en del på utstillinger men var først og fremst en unik venn og turkamerat. Schnauzeren har en helt annet språk en retrieveren. Likevel ble de perlevenner.Golden tispene stolte helt på denne big black one. Debbie beholdt sin rolle som familiens mest respekterte hund. Hun og Michael var fulle av respekt for hverandre og trivdes kjempegodt i hveranderes selskap. Da Michael kom til oss var han nesten to år og ikke vant til at andre skulle nærme seg matfatet. Dette avtok etter en noen måneder og Debbie kunne overta matfatet hans uten at det bød på problemer.

*

Så kom Kristine til Lomeland. Hun har ikke egen stamtavle fra NKK selv om vi fikk en av

Vidar når vi giftet oss. Jeg traff ikke Kristine på hundeutstilling selv om det viste seg at hun hadde stilt ut sin riesen på en utstilling jeg var ringsekretær tidligere. Det var i en annen setting vi kom i kontakt med hverandre. Forbauselsen min var stor på spørsmålet om hun hadde hund og svaret var ja en riesen. Vi begynte å reise på hundeutstillinger. Svigermor var nok litt overrasket da datteren kom hjem for å hente schnauzeren med seg på trimmekurs og utstilling igjen. Hun var jo blitt noen år. Men det tok ikke mange utstillingene så kunne gamle gode Janka smykke seg med tittelen norsk utstillingschampion. Nå begynte svigermor og svigerfar også å henge seg på.

*

Da Debbie og Michael døde og bare Sally( Easy come easy og) var igjen hos oss, var tiden kommet til å få seg en golden hannhund. I 1996 kom Ch Siatham Raynor til oss fra Anne og Ian Falconer. Kontakten med Anne og Eileen Caisley var fra lengre tid tilbake og ikke tilfeldig valgt. Raynor var barnebarn av Mjærumhøgdas Crusader (halvbror til Debbie). Crusader ble sendt til England etter avsluttet utstillingskarriere i Norge. Grete og jeg reiste over å hentet han ut av ett halvt års karantene som gjaldt den gang. Det var spennende å få være med som deltager på dette noe utradisjonelle opplegget for en golden retriever. Det var mye mer vanlig at det ble gjort tilsvarende utlån på andre raser. Bl.annet spaniels som jeg også hadde en spesiell interesse av å følge med på. Crusader klarte å få seg ett CC i  England, en hadde nok håpet på noe mer all den tid han hadde vunnet så mye for ulike engelske dommere i Norge. Den største betydning for denne turen fikk imidlertid parringen med GB SH CH Westley Ramona. Det resulterte i den meget velmeritterte Standfast Angus bosatt i Holland. Broren hans Augustus ble igjen i England og fikk sin tittel der. Han er far til Raynor.

Westley hundene har helt fra mitt første møte med Ch Westley Mabella vært ett forbilde for meg. Alle Siatham hunder går også tilbake til Westley. Ikke så rart kanskje da Anne er datter av Daphne Philpott som var innehaver av Westley kennelen sammen med sin mann Mervyn og opprinnelig gründer  Joan Gill. 

Raynor var ett vellykket valg som i kombinasjon med mine gamle linjer har gitt meg ett løft i det å være oppdretter. Valpene etter han har hatt stor grad av personlighet. Lette å ha med å gjøre. Selv er han vennlig mot alt i sine omgivelser. At han i tillegg har klart seg meget godt på utstillinger og hentet hjem 4 X Best in Show samt gruppevinner på NKK. To år Norges mestvinnende golden. Så må jeg jo også trekke frem hans sønn Ch Jakos Temptation.

5 ganger vinnertittel i Vikingskipet samt flere år som mestvinnende golden. Han har i tillegg klart å bli Best in Show på NKK utstilling 2 ganger. Kun Waterloos Rock around the Clock har klart det. Han klarte 3 ganger bragden.

Da Raynor var liten syntes jeg litt synd på ham fordi han kun hadde gamle Sally å leke med. Sally var en veldig rolig tispe og han fikk liten respons i de tiltak han ønsket å sette i gang med av henne. Jeg hadde lenge gått i tanker om igjen å få meg en buhund. Det var den rasen jeg på en måte hadde startet med. Mitt inntrykk av rasen var at den generelt hadde ett meget godt gemytt mot mennesker. Denne kunne jo være en slags kennelkompis til Raynor. Slik kom Skadsemgardens Selma Haidiedatter til oss i 99. Selma var en utrolig snill og vennlig tispe mot folk, barn og hunder hun kjente. Hun var ivrig når hun fikk være med til heis.

Hundeutstilling var ikke det kjekkeste. Hun hadde litt slakk hale som ble enda slakkere på utstilling. Hun var imidlertid Raynors øyesten. Muligens det også var en av årsakene til den slakke halen. Allerede som 5 måneders gammel var hun ufattelig sprek i terrenget. Hun likte å springe tett opp til Raynor når hun passerte ham. Dette svarte han på med å ta fatt i halen hennes å stoppe henne når han klarte det. Det var av og til i ganske stor fart.

Etter hvert kom Bella og senere Vera inn i huset. Bella alias CH Zenana’s Past Midnight var som valgt blitt solgt her i Rogaland. Pga samlivsbrudd og flytting ble vi kontaktet når Bella var 5 år om at hun måtte omplasseres. Bella sin utstillingkarriere startet med Cert for Henric Fryckstrand i Vikingskipet på sin andre utstilling etter hjemkomst. Hun ble alltid plassert høyt i tispeklassen og ble raskt champion. Hun har hatt to sunne kull med Raynor. Av 15 røntgede valper ( 2 i USA) er det kun en med lett grad. Resten har frie hofter. En av døtrene bor hos mine foreldre. Dette er CH Zenana’s Pantene Pro-V alias Nelly.  Av hennes eneste kull til nå har vi beholdt NordJV Zenana’s Polyxena. Dette er nok den valp unghund jeg har oppnådd best resultater på av alle mine til nå.

NordUHV 02 Zenana’s Pina Colada kom til Ålgård som valp. Hun er etter Bellas søster Ch Zenana’s Peggy Sue og Raynor. Vera er en hund som knytter seg spesielt til enkelte personer. Hos oss er det vår datter Regine som har denne knytningen. Vera har hatt 3 kull. I det første fikk vi CH Zenana’s Quitus Floyd og Serbisk & Romensk Ch Zenana’s Quasimodo.

I det siste kullet ble hun inseminert med avdøde Gb CH Ritzilyn Cockney Robin. Her har

Vi beholdt Zenana’s Uriah Heep sammen med Helge Nilsen. Uriah Heep kalles Uno og har startet sin valpeshowkarriere med 2 ganger BIR og Best in Show.

Siste skudd på stammen som bor på Ålgård er Siatham Noble Zenana. En hund som har hatt en mer spesiell start enn de andre på mange måter. Det kan dere lese under spaltet om ham.

Han er en veldig kraftig og snill hund slik som sin fjernere slekting Raynor. Dessverre ble ikke hofteresultatet som ønsket så han vil nok ikke få noen betydning for fremtidige Zenana’s.

Utstillingskarrieren startet med en blå sløyfe da han syntes dommeren plutselig var skummel. Neste utstilling viste han seg imidlertid fra en annen side og erobret første plassen i klassen og nest beste hannhund med cert. Dette i selveste Vikingskipet.

Avslutning

Som dere ser har det vært både en del mennesker og atskillig flere hunder involvert i mitt liv til nå. Det organiserte hundearbeidet har bidradd til å sysselsette å utfylle mange sider med dette å ha hund. I 1982 ble jeg autorisert som ringsekretær i NKK. Denne autorisasjonen gir en mange flotte muligheter til å få utveksle erfaring med mange fine hundemennesker. I tillegg får en sett veldig mange hunder fra ringens innside. En får også ett forhold til alle de momenter en dommer har å forholde seg til.

Jeg har nå vært ringsekretær i 25år og synes det er like kjekt. Det er så mye mye mer enn hva kritikerne hånlig uttaler som jåleri. Det går på samarbeid og motivasjon for at hunden skal vise seg fra sin beste side. Det går på at en faktisk forstår at det er visse kriterier som ligger til grunn bak en dommers avgjørelse. Ikke minst går det på at en hund som regelmessig er noen hele dager på utstilling får en meget fin sosial balanse i det å forholde seg til andre hunder.

*

Fra 2003 ble jeg selv autorisert som eksteriør dommer. Et verv som til nå har gitt meg mange fine opplevelser og gir enda ett utvidet perspektiv i det å drive med hund.

Ikke alle som kjøper hund trenger bli like galne som med. Det er imidlertid alltid noe for noen. Det viktigste er imidlertid at du blir kjent med en annen art enn mennesker. En art som sjelden svikter deg. Utrolig lojal. Samtidig vil det alltid være utfordringer som skal takles.

Mange sier de ikke har tid til å gå så mye tur som trengs for å ha hund. Dette er den rareste konklusjon jeg hører. Og så til de grader motsigende av alt vi vet om aktivitet i dag. Uansett om du har hund eller ikke bør ethvert menneske tilbringe ett minimum av tid i aktivitet utendørs. Om det er med eller uten hund har ingenting med tiden å gjøre.